Ukrutt forgår ikkje så lett

...eller som vi sir på «godt norsk»: I’M BACK!


Ryktene om min død va kraftig overdrevet, sjøl om e på en måte stod bak dem sjøl. Har dåkke savna me? E må innrømme at e har jammen med savna dåkke. Mer enn e hadde trodd. Kor har Demmagutt vært? Jo, e regna med e skylde dåkke ei forklaring på min plutselige, men heldigvis midlertidige bortgang. Tidlig i det som no blir i fjor høst hadde e det ikke bra for å være heilt ærlig. Og det skal jo man være har e blitt fortalt. Nåkke va ikkje sånn det skulle være. E klarte sjelden å skru av hjerna mi - nåkke som igjen førte til problemer med å sove og uvant stressnivå selv for en mann med mine gene...

Du skulla trodd at en som «bare» e skribent va sin egen herre og ikkje hadde stress i det heile tatt, men sånn va no det. E trodde det ville gå over av se sjøl. Så gikk e til legen. Rutinesjekk bare. Heilt til den unge vikar-legen skulle ta blodtrykket mitt på slutten. Også heilt rutine. E har aldri sett en lege hatt et så utilslørt utrykk av sjokk i ansiktet sitt over nåkken som helst prøvetaking. Han gjorde det en gang til. Og en gang til. Så unnskyldte han se og gikk bort til far sin som satt på nabokontoret og ba han om å komme å sjekke. E begynte så smått å svette. Nåkke som ikke heller e optimalt når nåkken prøve å få et normalt blodtrykk av d. Den eldre mer erfarne doktoren kom.


(Foto: Illustrasjonsfoto)

Lang historie kort; sju ganga tok han blodtrykket mitt før e fikk lov å gå der i fra. Hadde e vært litt eldre så han hadde han bestilt sykebil på pletten, men siden e va så ung fikk han til slutt resultat der han lot tvilen komme me til gode og e fikk forlate åstedet. MEN e måtte gjør forandringe. I hvert fall hvis e ville bli 40. Kosthold, fjerning av stress så mye som mulig… Joa, det skulle e, lovte e. Som dåkke kanskje huska så brukte e å komme med mine saklige og usaklige tanka og meninge ganske ukentlig her på Aaleby.no. Det betydde en deadline e hadde pålagt me sjøl. Deadline betyr stress.


(Foto: Illustrasjonsfoto)

Så ka gjør en idiot? Jo, han gir beskjed til redaktøren at han dessverre ikke kan skrive mer for øyeblikket. Igjen lang historie kort: ka resulterte det i? Kanskje den kjipeste høsten og vinteren i dinne mannens minne. For har e klart å holde dietten? Livsnyteren av rang som e så glad i god mat øl og vin? Når vi har hatt tidenes periode med drittvær? Kan no tro det! Nåkke må jo man muntres opp med, sant? Jula blei heller ikkje sånn som ho pleide. E som e mer julete enn julenissen vanligvis. Skulle jo bare mangle egentlig, siden e e oppkalt etter han. I stedet skulle e ha gjort det e lika uten å sette press på me sjøl. Det e elska faktisk - å skrive. Å få spy ut mine saklige og usaklige spalte til dåkke som av en eller anna grunn sette pris på dem og likte å lese dem. Men e e jo ganske treig i nøtta, så det tok det faktisk altfor lenge for me å forstå.


(Foto: Illustrasjonsfoto)

Det måtte en tur hjem fra foreldra mine 2 tima inn i det nye året før e funderte me frem til at en stor del av grunnen til at e ikke va fornøyd va at e ikke gjor det e e likte lenger. Og som nåkken til og med likte at e gjorde. Vel, ka gjør man med det da? Jo, her e e igjen! Litt eldre og litt klokere får e bare håpe. E bare angra på at e ikke har skreve om kor vakker stjernehimmelen e over Borgundfjorden i skumringa om vinteren. Kor fint det e med lysa i Brosundet i desember. Om kor eitrandes forbanna e blir når e ser kjøpesentra sette opp julepynten alt for tidlig... Om irritasjon over julebrus og julemenn i butikkane i oktober… Over kor mye jula egentlig betyr for me. Ikke bare mandarina, julemusikk og fenalår. Men men, det e no vann under broa som dem sir.

Dåkke blir ikke kvitt me så lett! Godt nytt år!

Over og ut fra Demmagutt! For no i hvert fall.



Tags: