Patriotismens fall?

Tekst: Camilla Henriksen

Hardbarka AaFK-fans er et eget folkeslag! De sitter med øya på stilk foran tv-skjermen eller limt til hjemmetribunen på Color Line Stadion og vaier med flagg i en folkemengde som får 17. mai-toget i Oslo til å se ut som en liten rad med maur. I Ålesund er byen kledd i blått og oransje på kampdag og jubelen høres helt til Molde når det blir mål.

Men hvordan er det å være blodekte AaFK-tilhenger når laget ligger på bunnen av Tippeligaen? Er det gresset som er for kort, dommeren som er partisk, treneren som ikke holder mål (red.anm: trener er nå sparket), laget som ikke er godt nok eller motstanderne som virkelig er best? Jeg ser kjæresten hopper opp som en sprettball på speed når det plinger på TV 2 sitt fotballstudio, for så å synke ned som en gammel tepose når scoringstallet dukker opp på feil lag. Jeg ser at troen på fotball som religion slår sprekker, men allikevel er troen tilbake ved neste kamp. Enn så lenge i hvert fall, for det er mange kamper å gå på ennå.

For bare noen år siden var byen høyt på strå med seiersrus som fikk hele fylket til å vibrere, men hvordan er det å være ålesunder med dagens resultater? Er patriotismen like hardbarka og oransje, eller er sporten noe som dysses ned frem til neste oppgangstid?

For en ny oppgangstid vil komme for AaFK, eller?

Hva synes du om krisen som foregår i AaFK? Var det riktig avgjørelse å gi Aabrekk sparken? Fortell oss i kommentarfeltet!