Livnar det i Lundar?

Når e va liten så va e relativt ofte på sjukehus. Mange av dåkke vet at sjukehus ekkje av dei mest underholdende plassane, spesielt for en liten demmagutt. Da må man ofte lage sin egen underholdning. Nåkken ganga va d å bone dei allerede glatte gulva i gangane med olje. Dem trengte jo pasientane tenkte e. Andre ganga va det å fleipe med legane og sykesøstrene. I mange år så hadde e en fast kirurg. Han hete dr. Lundar. En dag gikk e å trava i gangane mellom avtala og e ser legen min komme gående. E fikk et morsomt innfall og stoppa han og spurte om e skulle synge en sang for han. Joda, dr. Lundar smilte høflig og sa at d hadde vært fint. E begynte da og stemme i for fulle mugga med «No livnar det i lundar». E venta og venta på at et smil skulle sprekke frem i det myndige ansiktet. Det kom aldri. Det livna aldri i dr. Lundar. Det va vel den dagen e merka mangel på humor i deler av legestanden.

E kom på å tenke på dinne historia her om dagen, da e i sjokk over et overraskende godt vær, begynte å nynne på akkurat den samme sangen som e lærte på barneskolen: No livnar det i lundar. For d føltes jo akkurat sånn med blå himmel og ei vårsol som varm i hvert fall hvis du kjente litt ekstra godt etter. Det va ikkje akkurat kom mai du skjønne milde, men det skulle jo bare mangle siden vi bare akkurat har bikka april. Det e rart ka været kan gjøre med både humøret og ganglaget på folk. Det e som både kvinnfolk og demmagutta får et litt lettere sprang i stega når vårsola desperat prøve å varme opp frostige og forblåste sunnmørskroppa. Smilet kommer lettere frem.

Ja, e høre til og med rykte om at romantikken har til vane for å blomstre opp når gradestokken blir mer og mer fyrrig. Det e som om livet glitra om kapp med vårsola. Hellebroa glitra om kapp med London Bridge, Brooklynbroa og Golden Gate. Skansekaia med fiskebåtane blir som et panoramabilde ikke en gang Ørnulf Opdahl kunna malt finere! På sånne daga e byen vår, kjære Ålesund som vi e så inderlig glad i, en fornøyelse å gå rundt i. Men ut på ettermiddagen må vel dei fleste hjem og lage middag eller lignende så ferden gikk også på den dagen hjemover etter hvert. Og da kom nordavinden og pissregnet som kan fryse vekk til og med det blideste våryre smilet.

Og som den dagen på Rikshospitalet for over tretti år siden så gjentok det se men om men på en heilt anna måte. Det livna ikke i lundar dinne gangen heller.

Over og ut fra Demmagutt!!!




Tags: