Litt mindre Demmagutt

Etter ei ukes ufrivillig pause e det litt mindre Demmagutt som skrive spalta si dinne uka. Elska byen mindre? Mindre forelska i brostein, jugend-arkitektur og utsikta mot Borgundfjorden og Sula? Så langt der i fra. Men mindre Demmagutt e det. Bokstavelig talt.

(Foto: Illustrasjonsfoto)

For å være nøyaktig ei lilletå mindre. Forrige søndag hadde e vært oppe litt for lenge kvelden før (Netflix har skylda) og heiv me ut av senga ut på ettermiddagen heilt i ørska. Fetteren min med familie skulle hente me og om ikkje alt for lenge så e måtte komme me i dusjen. Går ut på badet, kommer på at e har glemt håndduk, snur, går inn på soverommet igjen og... bang! Plutselig så soveromsgulvet mitt ut som ei blanding av Haisommer og SAW (eller dem 2 minutta e har sett av SAW…) Blod overalt og 1-2-3-4-5-6-7-8... ja, nesten 9 tær. Heldigvis hadde e nåkke bandasje hjemme så e klarte å leike Hawkeye fra M.A.S.H. på mi ega nesten avkappa tå mens blod og svette rant. Ka no tenkte e… E har ikkje bil... Mamma venta folk, så e ville ikke bekymre ho «unødvendig». Jo, e ringte en god kompis. Og god kompis e han, for han kom sporenstreks og e fikk kledd på me og humpa me ut i bilen uten å blø over heile bygninga. «Du ser ikkje bra ut» e det første Jan sir når e nærmest krype inn i bilen mens alt begynne å snurre merkelig. Kommer me inn på legevakta. Så røntgen. Så venting. Etter hvert som iPhone-batteriet trua med å ta kvelden, klokka va jo over 6 på det tidspunktet, måtte e krype til korset og ringe ho mamma. Ho blei jo forståelig nok irritert over å få vite det først da, men ho kom no innover for å være der for sin eldste sønn.

Etter hvert kom avdelingsoverlegen (fint skal det være) og så på skaden med kirurg. Plutselig hørte e ordet amputasjon. «Amputasjon?» sir e. «E kom inn for å sy? Må e amputere?!» Avdelingsoverlegen ser dumt på me og sir «Unge mann, du har så å si klart d sjøl du, sene bein og alt. Den bare henge der på grunn av nåkke hud. Vi må bare gjøre det ferdig orntli.» Og det holdt med lokalbedøvelse sa han og. Skiftestua begynte å gå enda mer rundt. Å være våken når en av mine kroppsdela blir fjerna va ikke langt oppe på lista mi over ting e må oppleve før e dør. Men det va e. Selv om klokka va 3 på natta. Det at ho sykepleieren som stod ved hodeenden på operasjonsbordet og snakka med me va langt over gjennomsnittet søt må ha hjulpe mer enn e trodde, for plutselig spørre e kirurgen «E tåa av?». «Den va borte for et kvarter siden den, vi holde bare på å sy de no» va svaret. Så hvis du lese ditte her unge dame - takk - du hadde veldig pene og distraherende øyne. Så fulgte 2 daga med soving, opiater og en snorkende, men ellers meget hyggelig romkamerat som hadde dåtte ned fra et stilas under dugnad på Herd-bana. Sånn går det tydeligvis når man skal hjelpe andre.. Takka være han fikk e også sykehusoppholdets høydepunkt. Etter at han hadde hatt veldig vondt ei natt kom fysioterapeuten med sin overordna. Han va tydeligvis nord fra for det første han sir til en vilt fremmed pasient e:

«Jasså, æ hør du har kuka det te førr dæ sjøl?»



Med nok opiater innabords va det en stk. Demmagutt som hadde problemer med å la være å fnise. Fikk heldigvis med me nok med magiske pilla hjem til å overleve smerten og. Men å skrive dinne spalta her på opiater tror e ikkje hadde vært verdens beste idé, så dåkke som eventuelt hadde gledd dåkke forrige uke, dåkke får ha me unnskyldt.

Over og ut fra (litt mindre) Demmagutt.





Tags: