Kem foreldra e?

Når vi va unga så hendte det titt og ofte at bror min og e fikk nye venna, og da utspant det følgende scenarioet se’ alltid om og om igjen; Først måtte mamma møte dem. Så va det tredjegrads avhør. Kem va foreldra?

Og ho ville gjerne vite kem besteforeldra va og. Like pinlig va det hver gang, men mudern skulla ha full oversikt for sikkerhets skyld. Skulle vi besøke dem først så måtte vi vite kem foreldra demma va sjøl. Nåkke vi sjelden og aldri viste til vår store irritasjon - for vi hadde jo nettopp blitt venna - korsen kunne vi vite det? Og korfor va det så viktig? For viktig va det for dei voksne. Når det va familieselskap og tjukkeslekta va samla så satt vi ungane gjerne og flirte av dei voksne som brukte barn og barnebarn, foreldre og besteforeldre til å holde styr på hver en person i samtalen. Familien min hadde full oversikt. Man kunne nesten tro at det va en forfader av oss som hadde skreve dei evigvarende ættetavlene i Gamletestamentet som dei fleste hoppa glatt over samme kor gudfryktig man e. Og vi sverga at sånn skulle vi aldri bli når vi va voksne for "ka va vitsen"? Den gang ei. Vi alle e blitt sånn. For det e vits i.

I en alder av snart 34 så tar e me stadig i å spørre kem foreldra eller søskena e når e ikke e heilt sikker på dem det e. Navn e viktig i byen vår virka d som. D ekkje snobberi det handla om. Det handle ikke om rang eller stand. Det handle om en enkel måte å ha oversikt på. Et biologisk kart over byen. Som e ofte sir: Ålesund e verdens største lille landsby. Når e flytta inn i gården her dro e gjennomsnittsalderen kraftig ned i og med at det e et hus med leilighete for eldre og bevegelseshemma og dermed hadde e ikke så mange jevnaldrende å bli kjent med. Men det gjorde ikkje nåkke! Alle som kjenne me vet at e aldri har vært redd for å stikke nesa frem. Det ligge nok i blodet for mange i byen her vet ofte kem enten foreldra mine e, eller en onkel eller ei tante eller om dei e opp i åra så huska dem besteforeldra mine godt.

(Nedre Strandgate på 50-tallet)

Det gjorde fru Eide i 3 etasje. Med en gang ho fant ut at e va barnebaret til «han Thor», så mer eller mindre «adopterte» ho me. Og sånn begynte et vennskap på kryss av generasjonane heilt til ho flytta på gamlehjem i den modne alderen av 94 år. Ho blei litt surrete på slutten men ho huska alltid at han Thor hadde gitt ho sin første jobb. En anna opplevelse e da e hadde me en periode som frivillig i en frivillig organisasjon. En av dei eldre som hadde vært frivillig lenge der virka litt skeptisk på han «guttungen» som ville være la. Heilt til ho spurte kem besteforeldra mine va. «Åååh, e du guttungen til han THOR» sa ho og hoppa over glatt et slektsledd, og litt til sida... Ho va nok begynt å bli litt surrete ho og stakkar. Da va e plutselig «lillegutt». For det ekkje bare persona det gjelde. E vokste opp i Wiik-huset. Naboane bodde i Walderhaug-huset. Skrått over gata va Stafseth-huset. Over gata hadde du Holm-huset og over gata på hjørna hadde du både Moen-huset og Naalsund-huset. Forvilla du de’ ned på Brunholmen hadde du Tonning-huset.

E snakka ofte om byen sånn som han va før e blei født med en kompis som e betydelig eldre enn me (du får tilgi me Jan). Til og med så langt tilbake som når han va guttunge i Kipervika på 50-tallet va d sånn. Han slapp aldri unna det og være nevøen og barnebarnet til han baker Flem (for ordens skyld - familien hanna va full av bakera). Og dem brukte ikke gatenummer først og fremst. I Kipervika va det Maaseide-huset, Tynes-huset, Bendiksen og Flem-huset. Og det e dem for han enda. Og sånn vil det alltid være her i Ålesund. Og e vil for alltid ha barndomsminne av å spise jordbær utafor Moen-huset med han Bønna, sønn av Bjørg, før vi gikk bak i hagen på Stafseth-huset og leika på plena - og e håpte inni me at han Sverre fra Naalsund-huset ikke kom bort - for vi gikk ikke overens.

Over og ut fra Demmagutt.



Vet du om flere morsomme navn vi har på hus på Aspøya? Fortell oss i kommentarfeltet!




Tags: