Et sunnmørsk kakebord

Tekst og foto: Camilla Henriksen

Som den Oslo-jenta jeg er, er jeg vant til at det blir stilt ut et par kaker i festlige lag. Kanskje til og med tre kaker og noen muffins, sånn for å slå på stortromma. Men nå som jeg er sunnmørsk innvandrer har jeg skjønt at det ikke er nok. Herregud, det er ikke bare for lite, det er rett og slett skammelig!

Kakebordet i lillejentas dåp var stort sett igjennom Oslo-borgernes øyne.



Jeg har hørt historier der ålesundere har vært i bryllup i Oslo der det kun har vært bryllupskake og et par andre "småkaker". Det har blitt fremstilt som en katastrofe av store dimensjoner at disse stakkars gjestene har reist så langt for noen smuler på et fat. Og etter at jeg har sett et sunnmørsk kakebord kan jeg faktisk forstå reaksjonen. For om man er vant til et utvalg som får en kafé til å se ut som speiderjentenes kjekssalg, er fallhøyden stor for de som ikke har beregnet maks tre personer pr kake.

Da lillejenta vår ble døpt ble kakebordet fylt av fem forskjellige kaker, et tårn med muffins, kilovis med smågodt, gelé og popcorn. I sunnmørsk målestokk var nok det i minste laget, mens Oslo-borgerne trodde jeg hadde gått av skaftet. "SÅ mye for 25 gjester", sa de. Sunnmøringene sa ikke så mye, noe som egentlig talte for seg selv.

Kakebordet i 1-årsdagen var nok akkurat innenfor sett igjennom sunnmørske øyne.



Da tiden var inne for jentas 1-årsdag var kakebordet like fullt, men denne gangen var det bare 15 gjester, så jeg nærmer meg kanskje den sunnmørske normalen.

I helgen var vi gjester i en liten hjerteknusers navnefest, og jeg fråtset i mat som om jeg aldri har spist før. Jeg hadde selvsagt glemt hvor i verden jeg befant meg, og fikk hakeslepp da kakebordet ble dekket. Kake etter kake ble satt frem, og da jeg trodde alt var på plass kom det enda mer. Alle turene frem og tilbake lagde en tydelig merke i parketten og jeg satt med øynene på stilk og regnet ut hvor små stykker jeg kunne ta for å smake på alt. Bitene ble mindre og mindre i regnestykket da mer og mer ble satt frem og jeg sendte klagemelding til dessertmagen som er altfor liten.

Hovedbordet var selvsagt ikke stort nok, så flere bord ble tatt i bruk. Jeg var den eneste i rommet som virket overrasket over det.

Et ekte, sunnmørsk kakebord sett igjennom Ålesundernes øyne. Oslo-borgerne hadde nok fått diabetes bare ved synet.



Marsipankake, hveteboller, gulrotmuffins, kvæfjordkake, snickerskake, kransekake, suksessterte, pavlova, makroner, kanelsnurrer, sjokoladekake og en diger hovedkake stod en meter foran meg. Bordet skalv under vekten av de søte fristelsene og jeg hoppet i stolen som et barn på juleaften, mens samtlige tanker om dietter kapitulerte.

Hovedkaken satt prikken over i´en og streken over T´en! Er man sunnmøring, så er man sunnmøring – og sunnmøringer har oppskriften på det perfekte kakebordet! Det eneste som ikke er spiselig på dette vidunderet er brettet det står på!



Jeg er så imponert over "det sunnmørske kakebordet" at jeg må ta av meg hatten og applaudere. Oslo-borgerne får si hva de vil, men som fersk sunnmøring tar jeg en Marie Antoinette og sier "Let them eat cake"!

Om noen måneder skal vi feire lillejentas 2-årsdag, så da er det store spørsmålet: Er jeg Ålesunder nok til å lage et skikkelig sunnmørsk kakebord? Tiden vil vise.


Har du noen gode historier fra et ekte sunnmørsk kakebord? Fortell oss i kommentarfeltet!