Gjør nåkke med de'


Foto: Kråmyra Stadion

Heia Ål’sund Heia Å’lsund Heia Å’lsund! Ka du sir, sir du? Heia Ål’sund! OKEI!!!!!!!!


Vi har alle hørt den før. Eller det vil si alle som e galne nok til å traske opp på Myra eller i dei siste 10 åra bort på byens nye storstue Color Line stadion. Den norske fotballsesongen e her igjen.

Vårens vakreste eventyr som media og NFF e så glad i å kalle det. Men vi som holde med dei oransje Tangotrøyene vet så altfor godt at det ekkje alltid like vakkert - eller hyggelig… Av og til har vi kommet litt nærmere en kritthvit manke og bekymringsrynke i fleng i mangel på mål som e såtte i boksa eller for lav serieplassering. Men år etter år så troppa vi opp. Vi e der for klubben vår! Til og med om du e gammal Rollon eller SIF gutt kanskje. Til og med om du e fra fjordane eller ut i fra øyane kan dem no finne på å komme inn til byen for å komme på kamp. For å være et slagord til bruk i kommersielt sammenheng så stemme det forbausende godt for å være markedsføring. For fotball gjør nåkke med de. Klubben gjør nåkke med de. På godt og vondt. Enten du vil det eller ikkje. E har i flere måneda no vært pessimist - det må e ærlig innrømme. «Har ikke troa i år» sir e. Men no kjenne e det begynne å krible.


Foto: Color Line Stadion

Håpet om det forjettede land i form av edelt metall, høye tabellplasseringe, og til og med kanskje en cupfinale til, hohoi! Galskapen tar ingen ende. Og pinadø e e glad for det. Det gjør nåkke med de. Til og med mor mi som fremdeles kalla offside-regelen for «offshore-regelen» spør etter hver runde korsen d gikk. Selv om ho selvfølgelig kan se det i trynet mitt… Fetteren min som e nevnte i mi første spalte og som på tross av å være født i byen heia på «feil» lag spurte her om dagen: «Ka e det med AaFK-supportera???» Flere ting vil e si. Vi må være litt ekstra galne. For ikke bare har klubben fast fanskare på hjemmebane, det e til og med tromma sammen eksil-ålesundera i Oslo og Bergen for å støtte laget sitt når dem e i d omliggende området. I tillegg til hovedstyrka som drar hjemmefra på hver hjemmekamp. Spilla Tangotrøyene skal du være sikker på at det står minst én eller to ihuga supportera å skrike og skråla på tribuna til dei nesten hosta opp lungane sine. Om det e fra Lindesnes i cupkamp til igjen no å møte Tromsø igjen i Tippeligaen. Om d e for å invadere Molde og gjøre «byen» demma oransje for en dag eller om det e tur ned i de dype skoger for å banke årets grønnskolling i Tippeligaen Mjøndalen. For det e sant. Det gjør nåkke med de. Men veien har vært lang og tornete.


Foto: AaFK-spillere jubler etter scoring i cupfinalen 2011

E huska fremdeles med klump i halsen at e lå på stuegulvet og grein mine bitre tåre etter at vi solid hadde slått Tromsdalen om opprykk til 1. divisjon på hjemmebane og vi skulle opp nord for å avslutte jobben. Sånn gikk det ikke… Og kem glemme vel at Geir Televik på lån fra Hødd blei skada på Myra - og ikke bare én - men tre lega sprang ut på bana for å hjelpe. Men vi klatra etter hvert. Både i seriesystemet og i cup. Til slutt va vi blitt for stor for Myra. Kanskje på det tidspunktet en av dei mest frykta bortebanene for andre lag. Rett og slett fordi den va forferdelig å spille på har e hørt. Bestekompisen min har no vært speaker for klubben i snart 20 år. Også den dagen d va slutt for Myra kommenterte han kamp på si eiga fritid. Etter kamp satt han, maskoten Tare og e i bua og hadde «gravøl» over vår kjære Myra med 21 år gammel skotsk whisky kjøpt for anledningen og gråt våre modige tåre over å måtte ta farvel. Vi gikk og tørka tåre ut porten som dei siste tilskuerane. For det hadde gjort nåkke med oss.


Foto: AaFK jubler etter å ha vunnet cupfinalen 2011 mot Brann (2-1)

No va det ned på Color Line for å spille. Og Ullevaal nåkken år seinere til og med! E og far min va der! Og e tar faktisk litt av æra sjøl selv om e ikke spilte et eineste sekund! E har ei lita overtro. Hver gang e går på do når laget mitt spilla så scora «vi». Bror min, den knallen, hadde klart å gi oss billetta på VIP-avdelinga midt i et hav av rødt. Endelig måtte e ause jolla. Røyse me demonstrativt og sir akkurat litt for høyt «Nei, NO går e på do for da scora vi alltid!» E hadde akkurat rukket å lukke dodøra før e høre et brøl fra publikum. E kommer me ut på gangen fremdeles med åpent belte og spør en kelner: «Kem scora?!» Før han rekke å svare kommer d en illsint bergenser mot me med viftende pekefinger: «DU får ikkje lov å pisse mer i dag!»

Vi leda! MOT BRANN! Litt seinere prøvde e me igjen og da kom det unisont fra dei rødkledde rundt me: «SETT DEG!!!» Men blæra mi redda dagen. Vi blei norgesmestera den dagen! Den følelsen vil vel bare kunne slåes når vi slår heile Tippeligaen og tar gull! For det skal vi. Samme kor pessimist e e før seriestart. For det har gjort nåkke med me.

Over og ut fra Demmagutt.




Tags: