Demmagutt til e dør!

Morfaren min vokste opp lenger borte i Nedre strandgate. Onklane mine og. Når mor mi kom fikk ho og sine første leveår på Aspøya før dei flytta ut i Kleivane. E trådde mine barneår oppe i Øwregata før e fikk mitt eksil i ødemarka inne på Bogneset. Heldigvis va det relativt kjapp vendereis til det forjettede land kalt Aspøya. Etter å ha mistrives i forstaden med hage va vi igjen bare et par gate unna barndomsheimen og innlosjerte oss i Kirkegata før det igjen blei eksil fra Aspøya igjen med huskjøp av foreldra mine oppe på byfjellet vårt. Men det va no i hvert fall på den rette sida av Nørvasundet dinne gangen. For ikke misforstå. E vet det finnes skikkelige folk innafor Nørvasundet og. Men e e bykatte. Eksos og brostein - ja, takk.

(Aspøya)

Demmagutt og bakgårdskatte i 4. generasjon (i hvert fall!) og UTROLIG stolt over det! E kan huske når e gikk på Folkehøgskolen nede på Frekhaug utafor Bergen så va vi 16 forskjellige nasjonaliteta og minst like mange forskjellige norske dialekta representert. Og dei rista ofte på hodet og flirte når e va i rommet og påstod dem ALDRI hadde hørt nåkken så varmt og stolt om byen sin. Va vel ikke så rart heller da at e mistrivdes under studiene til de grader i Oslo at e kom hjem med halen mellom beina. Men DET gjorde jo ingenting. For e skulle jo UT i den store vide verden og OPPLEVE ting ikke bli sittende fast i «lille kjedelige Ålesund». Her sitte e da i Nedre Strandgate. 13 år etter at e kom hjem til «kjedelige lille» Ålesund for en «kort periode». Og elska Aspøya og heile byen vår mer en nåkken gang! For ka e det med dinne byen våra som bare får de’ til å elske den fra dypet av di sjel? Mange forklaringe e gitt. Nåkken har sagt at vi Ålesundera e Norges latinera så vi elska det vi elska så mye mer enn alle andre? E det plasseringa? Været kan no d umulig være. Bortsett fra en orntli finværsdag da for da finnes det ingen bedre plass å være.

(Aspøy skole)

E det dialekta vår som gir oss tilhørighet til byen? Den berykta litt mer nasale kjappe høylytte versjonen av resten av Sunnmøre? Det siste e det i hvert fall ikke. Bestekompisen min blir alltid litt snurt (selv om han prøve til det beste å skjule d) når spesielt ålesundera spør han om kor han e i fra. For unnskyld men til og e må innrømme at han høres ganske «østlandsk» ut nåkke som og e heilt naturlig siden han e født i Bodø og hadde store deler av oppveksten sin på øst og Sørlandet. Farssida hanna har til og med sunnmørsblod i årene. Riktignok ut i fra øyene men… Allikevel sir han at han aldri kunna elska nåkken anna plass så høyt som han elska Ålesund. Ikke bare samme gjelde kanskje mer mine to fettere. Født her av ekte ålesundera men blei «tvangsflytta» til Drammen i ung alder. Snakka østlandsk men for uten en liten forkjærlighet til feil fotballag (nåkke som har gitt dem kjeft som voksne av han onkel med me som vitne) så vet dem kor dem kommer fra. Han yngste fremdeles til den dag så må han gjøre to ting som det første han gjør når han kommer til byen. Svinemør fra Dalen eller hvis dem e stengt så blir d verdens beste «fishan» fra Hellebroa. Du behøve ikke å være født her en gang for å forstå det. Flere og flere «utenforstående» forstår d og. Her om dagen va d ei vakker oslojente som sa til me «E forstår ikke korfor e ikke har vært i en så fin by før. HER må e tilbake».

(Tueneset sett fra Sukkertoppen)

Så ka e d da med dinne byen vår som får oss til å elske den så uforståelig mye? E d en fin sommerdag på Tueneset? Den majestetiske utsikta over byen og øyane rundt fra Rundingen på Storhaugen. E d lukta fra røykeriovnane til slakter Dalen når verdens beste bacon blir laga? E d å fiske fra Molja? Kanskje å mate duene mens du spise soft-is på Torget? Eller å late som du ikke ser på jentene på Berga bak mørke solbrille en sommerdag? Arkitekturen? Ja til og med en vaskeekte MOLDENSER har hviskende innrømt under ei Bybrannvandring til me for nåkken år siden at «e må innrømme det dåkka by e mye finere enn våre. Men ikkje si det til dei hjemme for da blir e steina». Eller nyte heile sulamitten med tilhørende fjord og snødekte fjell fra byens tak Fjellstua mens du nyte en kopp kaffe, for d blåse jo egentlig litt for mye til å være ute - men du bare må. For skuet e for vakkert til å la være. Den rekke heilt inn i hjerterota. En av dei eller kanskje alle? Det gjør de’ kanskje til en ekte ålesunder. Derfor elska vi de så utrolig mye. Og e vil i hvert fall gjør d til den dagen e ligge i kista i Ålesund kirke. Demmagutt til e dør.

Over og ut fra Demmagutt.




Tags: