Bykatte og Bona

E e byramp. Bakgårdskatte. Demmagutt. Og fole stolt over det. E huske med gru en gang når vi va små så tok foreldra våra oss to brødrene ut på landet for å besøke nåkken venner av dem som hadde gård for å vise at livet ikkje va bare brostein og eksos. Det va nåkke som hete natur. Jorde. Fjøs. Det gikk ikke særlig bra…..

Gikk ikke lange tida av omvisninga av gården før vi styrta ut av hønsefjøset hylende med fingeren foran nesa over lukta. Dagen blei ikke bedre. Seinere tenkte e at e skulle utforske gården. Plutselig stod e foran en stut og den så me rett inni øya. Snøftende med horn og alt. Sikkert hundre ganga større enn en Demmagutt ute av sitt rette element. Plutselig va det alvor. E blei ganske svett og begynte rolig å trekke me unna i og med at e ikke så nåkke gjerde. Den fulgte etter. E gikk fortere. Stuten og. Gikk ikke lang tid før e beina så fort krykkene mine bar me, hylende i falsett med stuten følgende etter. Min siste time va kommet. Plutselig stoppa stuten. E bråstoppa og og snudde me. Der stod den og snøfta og skulte på me fremdeles. Da så e d. E hadde lurt på korfor stuten ikke va innegjerda. Korsen den hadde sluppe ut. Det hadde den ikke. Den va bak et tynt elektrisk gjerde som en byramp ikke hadde sett. Hadde vel ikke sett et elektrisk gjerde før heller. E følte rødfargen stige til trynet mens e så panisk rundt me for å se om det va nåkken som hadde fått med se det pinlige opptrinnet, for så å luske der i fra med den berykta halen mellom beina og god rødfarge i et ganske hett topplokk.

Det e vel mitt første minne e kan si e har fra det bondske landskap. Dem ekkje mange. Selv med litt «mørke hemmeligheta» bakover i genene mine. Ja, det e vel bare å innrømme det. E kan skryte på me å være sjettegenerasjons Demmagutt bakover, og ikke 4-generasjons som e skreiv i første spalta. Men far min e bone. Og stolt av det. Og e e selvfølgelig stolt av han, men det ekkje til å stikke under en stol at han vokste opp på gård i det som den gang va landet - no utkanten av byen. Seinest i helga fortalte han om korsen når han skulle sykle til byen for å gå på Løvenvold for å se en film, så måtte han sloss se over Nørve for da ville byrampen banke opp bonane som turte å komme til byen. E tok me sjøl i å se for me sjøl være byramp som stod å venta. Men fadern hadde vel banka me opp glatt. E nøya me med å fleipe med bonane og «jungelen» demma som e kalla det. For det e det e kalla alt innafor Nørvasundet. Jungel. Det mørke intet. Joda, e vet det finnes mange fine folk og plassa utafor sentrum og. Men det finnes fjøs og kompostlukt. Sinte stuta og geiter som spise på klærna dine. Dårlig wi-fi har dem som oftest og. Sånn e det bare. Brostein og biltrafikk e mi greie, sånn e det bare. Men bonane e hjertelig velkomne til byen. Bare dem tåle å bli fleipa med. Dem fleipa tilbake kjenne e dem rett. Det va tross alt dem som kom opp med tittelen Demmagutt.

Over og ut fra Demmagutt.



Husker du ditt første møte med en bondegård? Fortell oss i kommentarfeltet!




Tags: