Kjærlighetsbrev til Ålesund

Kjære vakre vene Ålesund. Mitt Ålesund. For det e det du e. Mitt. E ekkje forelska i de. Det ekkje alltid e lika de en gang. I høst og vinter har det vært spesielt sant så lunefull og i dritthumør du ofte har vært værmessig. Men elske de? Ja, det kan du banne på e gjør. Og d fra innerst i hjerterota og fra det dypeste dypet av sjela mi. Det e nåkke med de. I underholdningsbransjen snakka dem om dinne såkalte X-faktoren. For me har du både X, Y, Z, Æ, Ø og Å faktoren så det holde. De e bare nåkke med d. Og det har det alltid vært. Om e har visst det eller ei. E huska når e gikk på folkehøgskole på Meland rett utafor Bergen så blei tiradene mine mang en gang avbrutt (ofte av rogalendingane av en eller merkelig grunn) av folk som påstod at dem hadde aldri hørt nåkken snakke med sånn kjærlighet og stolthet over hjembyen sin. Og da hadde e ikke planer om å flytte hjem i den nærmeste fremtid heller. For da va planen å oppleve verden så mye som mulig så fort som mulig. Hellebroa? Nei e ville stå på Golden Gate. Fjellstua? Nei, e ville stå på Sukkertoppen e. Ikke våra altså, men den i Rio

(Foto: Sukkertoppen i Rio de Janeiro)

14 år etter kan du få Golden Gate gratis av me om det va opp til me. Men å stå på Hellebroa og se bortover Ålesundet, og se lysa blunke på en mørk høstkveld så det varma om hjertet, samme kor kald du e på fingrane? Det e ekte kjærlighet. E du heldig så kjenne du lukta av nylaga fish & chips fra Jafs rett bortafor. Eller enda ferskere vare fra en båt som ligge til kai. Og jo eldre man blir så kjenne e at minna strømme på. Nostalgi? Ja e vil påstå at vi ålesundera e et godt stykke over gjennomsnittet god på det. Vi e veldig glad til å begynne ei setning med «Huska du…». Det va egentlig det som fikk me til å skrive dinne spalta dinne gangen. For når du har bikka en viss alder og oftere og oftere må krysse av i boksa 30-40 eller «ung voksen» da har du opparbeida d ei god samling med setninge som begynne på «Huska du…» allerede. Og det e det som gjør en stor del av oss ålesundera tror e og vår kjærlighet til byen våra. Vi lika fortida. Vi elska de ikke bare fordi den du e men kanskje enda mer for den du va. Det gjør i hvertfall e. Historie e viktig.

(Foto: Jugendstil i Ålesund)

Og du har gitt me ei fin historie og fortelle kjære byen min. Det har du. For kem andre kan skryte på se av å være den vakreste plass i verden med den best bevarte Jugend-arkitekturen i verden? Ja, e vet at det e 4-5 bya i Europa som prøve å rivalisere våre utskjærte takmøne og inngangsdøre, våre husfasade med borda både her og der og spir tatt rett ut av ei eventyrbok. Stikkord: prøve. For det e jo du som e vakrest Ålesund. Og så har du brosteinen våra da. Prøv å tenk d scenarioet om Ålesund kommune i all sin «allmektige visdom» hadde bestemt en dag at vi skulle bli kvitt all den brosteinen for et sikrere mer praktisk og økonomisk alternativ. Da hadde det blitt ramaskrik da! Borgerkrigslignende tilstander hadde d blitt da skulla du sett! Vi må være en av få bya i verden der vi legge en del av vår stolthet og identitet i humpete glatte (men utrolig fine) bygate. Skal ikkje ha nåkke autostrada her i byen nei. Historie e viktig. Minne e viktig. D e en stor grunn til a vi elska de, byen vår. For dem har vi mange av.

(Foto: Slakter Dalen)

Et av mine e lørdaga der ho mormor kom å henta me til et av ukas høydepunkt. Varme fiskekake fra Delikatessen i Kirkegata. Det va en av dei få gangane e har følt det va «greit» å være «utro» mot Dalen kjøttvare som va enda nærmere heimen. For på den tida hadde vi et levende bysentrum. Du hadde ikke bare Dalen og Delikatessen men du hadde jammen d en gang i tida ikke en men to slaktera borte med fengselet og. Og e kan huske fiskehandler og om det ikke lå båta med kaia. Etter mange års fravær så har den heldigvis kommet tilbake og no og da og e åpen i skrivende stund. Og bakera? Du måkkje snakke! Vi hadde to bare i Kirkegata og det e hvis du ikke tar med fabrikken til Kjersem! Du kunne ikke gå i Kirkegata nesten uten å kjenne lukta av nybakte herligheter og få lyst på både fersk kneip timpe og grovkake. Apropos grovkake. Når e kom hjem på ferie fra studiene mine så hadde mamma ei stående ordre. Ho skulle ha klar pærebrus og grovkake. Men på det tidspunktet va dessverre Kirkegata blitt renska for velduftende herligheter av den bakte sorten og det va Molnes så va konge på haugen med butikken i begynnelsen av Borgundveien og i mange år og et utsalg i gåtata i Hoffmansgården.

(Foto: Baker Walderhaug holder koken)

No e det sørgelig nok bare ei sta enslig svale som holde stand og det e han Kåre Walderhaug bort på Skansekaia. Takk for at du holde ut Kåre. Den dagen han stoppa og selge Skilpadde og Timpe og legge inn årene blir byen enda fattigere og en Demmagutt vil sukke et sørgelig nostalgisk sukk.

Da e d bra at e har en av verdens beste solnedganga å trøste me med den dagen det eventuelt skjer. For å sitte en varm sommerettermiddag med en pose ferske reke på kaia, og å se på sola bre ei dyne av bomullshvite skya over se før ho går til ro i det blå havgapet bak fyret på Molja mens e høre på måsane krangle over rekeskallet og kjenne lufta fra havet og båtane rive i nesa… Det e en av mange grunna til at e elska d, kjære Ålesund. Og det vil dinne Demmagutten her gjøre til e tar mitt siste åndedrag og forhåpentlig blir ønska velkommen inn Perleporten. Da skal e si til Gud: «Her har du fått det fint, Sjef! Men solnedgangen over Molja eller utsikta fra Fjellstua? Den utsikta slår du aldri

Over og ut fra Demmagutt!



Er du glad i Ålesund? Fortell oss i kommentarfeltet!




Tags: